paradigmeskifte – en omfattende endring i perspektiv og forståelse
Apostelen Peters verden ble snudd på hodet i møte med Kornelius. Hva var Peters største utfordring, og hva har dette å si for oss i dag? Og hva har det med jordbær å gjøre?
Prøv å forstå Peters situasjon da han ble sendt til Kornelius (Apg 10). Han har nå vært leder for den nye pakts menighet i minst ti år. Hele denne tiden har han forstått Guds rike på én måte og sett kun én type vekst: Jøder – både innfødte og konvertitter – har blitt lagt til en jødisk menighet.
Underet på Pinsedagen var at alle fikk høre sitt eget morsmål (Apg 2). Der var det mange konvertitter fra andre folkeslag blant jødene. Fra Roma ble det spesielt nevnt at det var både innfødte jøder og konvertitter («proselytter»).
To typer vekst
Helt siden Abraham omskar Elieser fra Damaskus og alle hans andre tjenere, har det vært mange eksempler på folk utenfra som er blitt lagt til Guds folk som konvertitter. I flukten fra Egypt var det «mange slags mennesker» som fulgte med og sluttet seg til Israel (2 Mos 12,28). Av enkeltpersoner kan vi nevne Rahab og Rut.
Det var lett for en jøde som Peter å tenke at «Guds rike» var synonymt med «Guds folk» (dvs. Israel, Guds «menighet») og at konvertering var eneste måte for en ikke-jøde å komme inn. Men helt siden Gud ga Abram et nytt navn har han lagt igjen flere profetiske spor om en annen type vekst. Gud hadde lovet at Abram skulle bli til et stort folk, men det nye navnet, Abraham, gis fordi han også skulle være «far for mange folkeslag» (1 Mos 17,5). Det vil si, mange ulike grupper, hver med sin egen identitet.
Senere, i NT, er innpodning brukt som et bilde for vekst. Det spesielle med innpodning er at, selv om grenen blir en del av treet og henter sevja fra stammen, så bevarer den sin egenart.
De første årene var menigheten utelukkende jødisk. Og det var riktig; det skulle være «jøde først». I Guds visdom skulle de naturlige grenene vokse seg sterke i minst ti år før innpodning skulle starte. Gud er nå klar for en annen type vekst, men er Peter klar?
Peters omskolering
Peter sliter med å fordøye synet av urene dyr når utsendingene fra Kornelius ankommer. På Den hellige ånds ordre blir han med likevel. I det han går inn i huset til Kornelius og ser folkemengden, begynner han med: «Dere vet at det ikke er tillatt for en jøde å omgås eller besøke noen fra et annet folk» (Apg 10,28). Men han er skarp nok til å skjønne at det er hans menneskesyn Gud utfordrer, ikke bare hans spisevaner. Han fortsetter, «Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent.»
Peter er villig til å gå langt. Han var villig til å hoppe ut av båten. Han er villig til å omgås og besøke en offiser av en undertrykkende, okkuperende militærmakt. Men jeg lurer på om han fortsatt tenker at disse må omskjæres for å kunne følge Jesus. Det får ikke Peter sagt noe om. Den hellige ånd avbryter Peter og kommer over folket.
Etter ti år med menighetsvekst kun blant jøder, planter Gud den første menighet blant ikke-jøder. Disse er nå «podet» inn i Guds rike og bevarer dermed sin egen «DNA». Eller sagt på en annen måte: Guds rike har nå forplantet seg blant romerne. Abraham har nå blitt far til en romersk slekt for første gang.
Dette blir Peters store paradigmeskifte. Nå må han lære seg forplantningsvekst – at menigheter kan plantes blant et annet folk på en måte som kan bringe Guds rike inn i deres relasjoner, inn i kulturen der de har vokst opp og har tilhørighet. Veksten i Guds rike dreier seg ikke så mye om å få folk inn i Guds rike som å få Guds rike inn i folk – og inn blant folket.
Fortsatt en utfordring
Dette paradigmeskiftet var ikke bare en utfordring for Peter. Hele urmenigheten hadde vokst på én modell i mange år. Den nye modellen skapte store spenninger. Selv Apostelmøtet i Jerusalem, som skulle løse problemet, klarte ikke å fjerne problemet.
Dette paradigmeskiftet har skapt mange spenninger opp gjennom kirkehistorien. Det er alt for lett å tenke at målet er å få folk inn i Guds rike (dvs. i våre egne rekker) og ikke å få Guds rike inn i folk. I møte med folk fra en annen bakgrunn er det alt for lett å tenke at indre omvendelse må nødvendigvis uttrykkes i omfattende ytre konvertering, med tilhørende overgang fra sitt barndoms folk til «oss».
Dette er veldig aktuelt for oss i dag i forhold til muslimer. Helt fram til nylig har det kun vært ett paradigme for muslimmisjon: omfattende konvertering. Men nå, i løpet av de siste 20 årene, har det vokst fram over 70 Jesusbevegelser i muslimske samfunn, alle med ulike uttrykk.
Det er ikke feil at noen muslimer har valgt å kutte alle bånd til sitt opprinnelige folk, og vi må ha forståelse for de som blir tvunget vekk på grunn av forfølgelse. Men det finnes andre veier å gå, og det er Guds hensikt at menigheten skal plantes og slå rot i alle samfunn, blant alle folkeslag.
Nye veier
I Norge i dag er det tegn til at flere menigheter har begynt å våkne til en ny måte å engasjere seg på når det gjelder innvandrergrupper. Istedenfor kun å se individer, og jobbe for å få dem med i menigheten, ser de også hele grupper og tenker på hvordan de kan plante Guds rike blant folket. De lærer, som Peter, å komme seg ut, så de kan omgås og besøke mennesker av andre folkeslag.
Dette gir også et nytt syn på misjon og mobilisering. Istedenfor å bare rekruttere individer til et nytt liv i «Langtvekkistan», kan vi også plante en ny type misjonsbevegelse som preger hele menigheten. Når hele Guds folk vekkes til en større visjon for hans rike, og ser mulighetene de har for å plante Guds rike rundt seg, blir det sannsynligvis også mer forståelse og støtte for det som skjer langt borte.
Menigheten skal være som en jordbærplante: Den skal både vokse der den er og samtidig strekke seg ut i nye retninger og forplante seg der den ikke er. Begge er nødvendige.
Likedan, visjon for Guds rikes utbredelse skal vokse der den er og samtidig spre seg der den ikke er – ikke bare blant misjonsinteresserte, men ut blant hele Guds folk!
Derfor trenger vi Kairos.
Artikkelen ble først trykt i Mot Målet #2 2018.
(Her lettere redigert av forfatteren.)